Norske intellektuelle: megafoner for fordommer?Marianne Gullestad har skrevet et engasjerende og kontroversielt innspill til norsk innvandringsdebatt. Forfriskende nok handler det ikke om innvandrere. Det norske sett med nye øyne er ikke skrevet først og fremst for å presentere De Rette Svarene. Hovedbudskapet er en enkel oppfordring til norske intellektuelle om å se kritisk på sin egen rolle i forhold til norsk rasisme, underbygget av et sett skarpe og klare analyser av offentlig debatt i dag. Boka oppfordrer til refleksjon rundt en del vedtatte sannheter i ’innvandringsdebatten’ og har i hvert fall gjort undertegnede langt mer oppmerksom på den rasialisering og etnifisering som gjør seg gjeldende på mange områder i dag. Utgangspunktet er at den såkalte ’innvandringsdebatten’ på 90-tallet stort sett har dreid seg om hva ’de’ bør gjøre for å tilpasse seg ’oss’, mens det sjelden diskuteres hvorvidt det kan være noe med majoriteten som bør endres. Ved å beskrive rasisme med bilder som ”grumset i folkedypet” fritar den intellektuelle eliten seg selv for skyld, hevder hun. Ved å kalle andre for ’grums’, påberoper man samtidig seg selv en moralsk overlegenhet. En slik overlegenhet er kanskje ikke alltid like legitim, for i følge Gullestad spiller nettopp denne eliten en viktig rolle som ”megafoner for folks fordommer” ved å opprettholde og videreformidle etnifiserende skillelinjer i samfunnet. ”Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tenkefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. (…) Det brukes mer energi på å benekte rasisme enn på å undersøke den og gjøre noe med den”, skriver hun. Vi er jo alle mot rasisme – så hvis integreringen ikke fungerer, må det skyldes innvandrernes manglende evne til å tilpasse seg det norske samfunnet. Eller hva? Den norske debatten de siste ti årene har vært preget av en nesten unison bagatellisering av norsk rasisme. Holmlia-drapet kom som en sjokkartet vekker for mange, og tusenvis av mennesker gikk i tog for å markere motstand mot den voldelige rasismen. Men etter de obligatoriske botsøvelsene og avstandstakingen var det påfallende lite selvrefleksjon i offentlig opinion. Tvert imot var flere samfunnsforskere opptatt av man burde unngå ’selvpisking’ – at Norge egentlig var et land med lite rasisme, at dette utelukkende måtte betraktes som noen marginale ekstremisters verk. Dermed ble den kulturelle selvrefleksjonen kvalt før den egentlig hadde kommet i gang. I Gullestads ord: ”Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av ’oss’ som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju.” Dette peker ifølge Gullestad på et typisk trekk ved norsk debatt: Når rasisme nevnes, skjer det som regel gjennom at det benektes. I den grad det diskuteres, kaller man det gjerne ’fremmedfrykt’ – eller kanskje ’fremmedhat’, dersom det virkelig er alvorlig. Rasismens ofre forblir like fullt fremmede, og det impliseres at det er nettopp deres fremmedhet som er årsaken til rasismen. Inndelingen mellom ’oss’ og ’dem’, de norske og de unorske, gjør seg gjeldende på tvers av politiske oppfatninger. I Det norske… finnes analyser av både rasistiske hatbrev, Bondeviks og kongens nyttårstaler og uttalelser fra politikere med innvandrerbakgrunn og forskere – gjerne overbeviste og bevisste antirasister. Mer eller mindre den samme typen etnisk kategorisering går igjen hos samtlige. Gullestad peker på sterke tendenser til en sidestilling av ’muslimer’ og ’innvandrere’, stilt opp mot ’det norske’, ’vår kulturarv’ eller liknende. Kristendommens sentrale stilling i den norske nasjonsbyggingen bidrar til at tanken om at Islam kan være noe norsk fremdeles er fremmed for mange. Muslimer fremstilles langt på vei som like gjennom homogeniserende stereotypier (”de tar avstand fra norske verdier, de holder seg for seg selv, barna deres får ikke leke med norske barn, de kan ’reise hjem’, hvis de vil”) og tildeles gjerne skylden for nordmenns stereotypier om dem selv (”dersom vi skal bekjempe ’fremmedfrykt’ og fordommer må innvandrerne integreres, de må lære seg norsk, tilegne seg norske verdier etc.”). Det siste tiåret har man sett en økt fokusering på avstamning og opprinnelse når det gjelder å definere det norske – på bekostning av statsborgerlig tilhørighet. Verdenssamfunnet har gjennom media, migrasjon og økonomisk samkvem kommet nordmenn nærmere inn på kroppen de siste tiårene. Samtidig ser man en svekkelse av lokalsamfunnet som sosial enhet; det er ikke lenger en selvfølge å kjenne sine naboer. Gullestad ser den nye oppmerksomheten på slekt og avstamning som en reaksjon på dette. Stilt overfor det ’nye’ samfunnets pluralisme speiler man seg i en konstruksjon av fortiden som et homogent og ’trygt’ samfunn. Det å ’kjenne sine røtter’ blir altså viktig. I denne konteksten ser hun bruken av hjemmet som politisk metafor – Thorbjørn Jaglands ’norske hus’, fulgt opp av Carl I. Hagens ’norske familie’. Kjennetegnet på en familie er nettopp blodsbånd og samhørighet gjennom generasjoner. Dette medfører at det i manges øyne ikke er nok å være bosatt i Norge, ha norsk statsborgerskap og snakke perfekt norsk for virkelig å ’bli norsk’. Det kreves noe mer. Røtter, avstamning, blod – en tilhørighet som strekker seg tilbake i generasjoner. Innvandrere står overfor et uoverkommelig paradoks i det de blir møtt med stadige krav om å ’bli norske’ samtidig som det impliseres at det egentlig er umulig for dem. Det homogene Norge før de ikke-vestlige innvandrerne kom er selvfølgelig en konstruksjon; i virkeligheten hadde også fortidens mennesker den allmennmenneskelige egenskap at de var forskjellige fra hverandre. Listen over ’avvikere’ er lang også før de ikke-europeiske innvandrerne dukket opp i betydelig antall. Samer, tatere, nordlendinger i Oslo og striler i Bergen har sine egne erfaringer om hva det vil si å være Annerledes. Likevel har aldri ’det norske’ blitt klart definert, selv om det ofte fungerer som et udefinert normativt sentrum. Det betyr at ’vi’ egentlig ikke vet hvem vi er, og at ’vi’ heller ikke bruker den anledningen som ’innvandrerne’ tilbyr til å reflektere mer over det, skriver Gullestad. Jeg minnes Jack Erik Kjuus i en debatt på TV2 noen år tilbake. Selv denne stolte forkjemperen mot alt unorsk var ikke i stand til å svare på programlederens spørsmål om hva det vil si å være norsk. Dette er kraftige anslag mot mye av tankegodset den norske nasjonalismen bygger på. Gullestad skriver da også at ”det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom rasisme/nyrasisme og nasjonalisme som ideologier”. Likevel kan man ane at hun holder slagene tilbake; man ser ikke noe eksplisitt ideologisk oppgjør med nasjonalismen som sådan, selv om det virker som om dette ligger mellom linjene hele tiden. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde eksplisert dette – og brukt mer plass på å utbrodere sitt alternativ til den etnosentriske nasjonalismen. Gullestads valg av offentlig debatt som analyseobjekt har blitt møtt med kritikk, særlig av de som selv blir kritisert i boken. I debatten rundt bokas lansering var Hege Storhaug blant dem som hevdet at Det norske… var en avsporing og at autoritære holdninger hos minoritetene selv er det største hinderet for ’integrering’. Oppmerksomheten omkring æresdrap i den senere tid gjentar dette poenget. I den tabloidiserte offentligheten blir relativt marginale problemer også blant innvandrere, som æresdrap, tvangsekteskap og omskjæring av jenter, gjort til representative for innvandrerbefolkningen generelt gjennom generaliserende merkelapper som ’kultur’ og ’religion’. (Bevissthetsnivået om kulturelle og religiøse forskjeller innvandrere imellom er uhyre lavt.) Et etnisk norsk sjalusidrap er en abnormalitet, et ’æresdrap’ begått av en innvandrer er et typisk uttrykk for vedkommendes kultur. Stilt opp mot ’norske’ verdier – som slett ikke trenger å være spesielt norske – er konklusjonen klar: ’Vi’ er humane og opplyste, mens ’de’ er undertrykkende og barbariske. Nå må ’vi’ slutte å være blåøyde og begynne å stille krav til innvandrerne. Og så videre. Æresdrap er og bør forbli uakseptabelt, og undertrykking i innvandrermiljøer bør bekjempes på samme måte som all annen undertrykking. Det burde derimot ikke være til hinder for å se kritisk også på den norske offentligheten, som ikke akkurat har stor troverdighet når det gjelder å tale undertrykte minoriteters sak. Ottar Brox hevdet i et debattmøte 17. januar at Det norske… uttrykte et grunnleggende postmodernistisk verdensbilde, der virkeligheten ble skapt gjennom språket. Han anklaget Gullestad for å se bort fra ’virkelige’ forhold, som arbeidsmarkedet. Jeg synes det er merkelig å konstruere en motsetning mellom språk og virkelighet på denne måten; for det første er det åpenbart at språket er en viktig del av virkeligheten, for det andre burde ikke en språkdiskusjon være til hinder for også å se kritisk på andre forhold. Brox’ kritikk innebærer at fokus igjen flyttes til minoritetene, hvilket jeg hovedsakelig oppfatter som en motstand mot å se kritisk på egen rolle. I samme bås vil jeg plassere den noe surmagede kritikken fra forskere med mange års erfaring fra ’felten’, det vil si studier av innvandrermiljøer, som reagerer på å bli kritisert av en forsker uten tilsvarende erfaring. Boken handler imidlertid ikke om innvandrere, men om den norske offentligheten. ’Felten’ må i dette tilfellet være aviser, bøker og TV-debatter. Gullestad har videre blitt beskyldt for å mistenkeliggjøre alle som uttaler seg om innvandring. Særlig har man reagert på hennes negative analyser av kongens og statsministerens åpenbart velmenende nyttårstaler. Jeg synes ikke kritikken treffer. Gullestad har gjort det klart at det er henne revnende likegyldig hvem som er rasister – hennes poeng er å vise hvordan rasialisering er en viktig del av våre ubevisste tolkningsrammer. Det sier seg selv at en slik analyse hadde blitt meningsløs dersom den bare skulle ta for seg åpenbart rasistiske ytringer. Det kan virke som et paradoks at noe av den samme kategoriseringen Gullestad ønsker å bekjempe, benyttes av henne selv i boken. Hun tror ikke det er noen løsning å finne på nye, ’snille’ ord å bruke i stedet for de gamle – tvert imot, så lenge man fortsetter å opprettholde det primitive oss/dem-skillet har det lite å si nøyaktig hvilke ord man bruker. Hun understreker at det først og fremst dreier seg om å utvise sosial musikalitet, eller vanlig folkeskikk og høflighet, og heller tenke over hvorvidt det er nødvendig å trekke inn etnisitet i alle sammenhenger. Som Manuela Ramin-Osmundsen sier det: ”Jeg er svart, og trenger et begrep for å definere min hudfarge. Men jeg orker ikke være svart hele dagen.” Dermed finner man ikke noe nytt begrepsapparat i Det norske…. Gullestad bruker derfor begreper som ’innvandrerne’ og ’muslimene’ i anførselstegn for å understreke at hun er klar over at de ofte er utilstrekkelige generaliseringer. Hun konkluderer med at rasisme ikke er
forenlig med det offisielle bildet av Norge, og det derfor brukes mye energi på
å benekte den. Men dermed kvitter man seg samtidig med den kritiske
selvrefleksjon som skal til for å bekjempe reell diskriminering effektivt. Det
norske sett med nye øyne er et velfundert og engasjert forsøk på å vekke en slik
selvrefleksjon til live, og å bryte opp noen alt for sementerte skillelinjer i
norsk samfunnsdebatt. Dette er tanker som fortjener å bli tatt på alvor. Så
lenge offentligheten fører en monolog mot innvandrerne, ikke en dialog med dem,
er det dessverre sannsynlig at integrering kommer til å fortsette å være
forbeholdt kongens og statsministerens nyttårstaler. |
|
|
|
|